Barnebidrag – hva pokker er det? onsdag, nov 19 2008 

Det er mange som klager over barnebidragsordningen, enten det er den som mottar eller den som betaler bidrag. I nyfamilier så kan det tenkes at den nye partneren også blander seg inn. Hva er så barnebidrag egentlig? Er det underholdning til bidragsmottaker eller underhold av barnet?

Sparegris eller griskhet?

Sparegris eller griskhet?

Det finnes ekstremtilfeller der bidraget er så høyt at det dekker alle kostnader ved barnet og det som mer er. Men dette gjelder ikke i det fleste tilfeller. Men dette er det ikke mange av.

Jeg kjenner mange som både betaler og mottar bidrag. Selv tilhører jeg nok en ekstremsituasjon i min hverdag. Jeg mottar ikke bidrag fordi sirkuspappa har satt seg på skolebenken. En skolebenk han har sittet på før og aldri klart å gjennomføre. Og staten godtar – han må jo få en utdannelse stakkars. Selv om dette er fjerde gangen han prøver så får han fortsette. Dermed blir hele forsørgerbyrden lagt på meg. I fjor høst mottok jeg også et hyggelig brev fra NAV der de gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke lenger kunne motta forskuddsbidrag, jeg tjente for mye. For mye? For mye for hva? Skulle jo tro at jeg og ungene svømmer i penger. Men selv om staten mener at forkuddsbidraget skulle trekkes inn så slipper pappaen å betale et rødt øre. I tillegg kommer jo reiseutgifter. Og de har han vært så elskverdig å overlate til meg. For han har jo ikke penger stakkars. Lurer på om han spiser spikersuppe til middag hver dag! Alt for ungene!

Nei jeg skal ikke klage, både jeg og ungnene har klær og mat. Men det merkes når bidraget fra den andre forelderen uteblir. Det som skulle gitt ungene det lille ekstra. Nå blir det i stedet mer nei og mindre ting på ungene. De får ikke samme utstyr som naboen som har to foreldre. Det har jeg ikke råd til. Ikke tro det er snakk om store saker, men de små. Som at de ikke får vært med på alle de samme fritidsaktivitetene som sine klassekamerater. Mammas pengebok strekker ikke til. Og pappa sin er lukket med kjetting.

Min samboer betaler også et slags bidrag. Men de har løst det på en grei måte med privat avtale. Å som jeg er misunnelig. Der deler de på utgifter til alt som har med ungene å gjøre, mat og hus står hver og en for. Hadde alle klart å samarbeide slik som dem om det økonomiske hadde det ikke vært behov for bidrag fra staten.

Nok om oss og vår situasjon. Det er hele bidragstullet jeg er forbannet på. Bidraget som skal hjelpe til for at barn skal ha nogenlunde samme standard uansett om de bor sammen med begge eller bare den ene av forelderen. Og der den ene ikke er bidragsdyktig, ja da skulle staten trådd til. Men staten gjør ikke det. De tar bort de usle hundrelappene som kanskje hadde utgjort en stor forskjell for mange barn.

Selve grunntanken i bidragspolitikken slik den er i dag er jeg enig i. Begge foreldres inntekt skal legges til grunn og det må settes en nøktern standard for hva som er vanlig. Men hva når en forelder kan stikke unna og aldri betale noe? Er det rettferdig? Noe må gjøres med bidragspolitikken, men slik jeg har fortstått signalene fra våre politikere så er det ikke gode nyheter for noen.

Er det virkelig ingen som ser barna oppe i det hele??

Sirkuspappa med fyrverkeri ut av ørene mandag, nov 3 2008 

Rar tittel? Ja kanskje det. Men jeg ser så altfor mange fedre som kommer inn under den kategorien. Mine barns far er en av dem. Han er minimalt sammen med barna, han har mindre enn det loven kaller for vanlig samvær. Og når han har ungene da skal det skje noe hele tiden. Hele tiden skal det skje ting som koster penger.

Sirkuspappa som bare koser seg med ungene

Sirkuspappa som bare koser seg med ungene

Og så klart – unger elsker å gå på tivoli, de elsker å gå på sirkus, kino, hoppeland, med mer. Men det er også en hverdag. Og hverdagen er det jeg som har. Når mitt ene barn sier: Jeg vil flytte til pappa, for der skjer det alltid noe morsomt så stikker det i et morshjerte. Men jeg vet også at en gang får jeg min lønn. Ikke i himmelen, men barna ser nok forskjellen en gang.

I hverdagen er det jeg som sitter sammen med dem og gjør lekser. Det er jeg som sliter sammen med dem de gangene de ikke klarer leksene og tårene flyter fritt.

Når storebror detter og slår seg stygt etter et fall er det jeg som trøster og sitter sammen med ham på legevakten. Det er jeg som må holde og trøste når han får dommen om at han må ha gips på i flere uker.

Når lillesøsters venninne har ertet henne på skolen og hun kommer gråtende hjem er det jeg som må trøste og fortelle om verdens grusomheter.

Det er jeg som lager mat, følger på treninger, har foreldresamtaler, går på foreldremøter, med mer.

Men samtidig så ser jeg på meg selv som verdens heldigste. Jeg har også gleden av å høre om alt det fine de opplever i hverdagen, de små øyeblikkene som gjør verden til et godt sted å være. Det er jeg som de fleste kvelder får lov til å legge dem, brette dyna godt rundt dem og lese bøker og synge nattasanger. Det er jeg som hver morgen får oppleve å vekke dem, kjenne den gode varmen fra dem der de har ligget under dyna i mange timer. Det er jeg som får oppleve gleden de viser når de klarer noe på trening de ikke har klart før.

Alt dette får ikke sirkuspappaen oppleve. Det er mest hans tap. Selv om barna har savnet ham i hverdagen tidligere så savner de ham ikke nå. Nå har de slått seg til ro med at pappa alltid er for opptatt til å ta del i hverdagen. Det er nemlig alltid unnskyldningen. Han jobber eller gjør noe annet. Har han satt seg ned for å tenke at jeg også må jobbe? Hva hadde han gjort om jeg plutselig skulle sagt: Nei jeg har ikke tid til å ha ungene mer enn annenhver helg, nå får du ta din del. Jeg tror ikke han hadde klart det. Han er ikke skapt for å ha omsorgen. Han er skapt til å være sirkuspappa uten ansvar.

NB: Jeg tviler ikke på at han ikke er glad i sine barn, han er bare mer glad i unnkarslivet og de gleder det byr på.

Min familie. Ja hva er egentlig min familie? søndag, nov 2 2008 

Er det jeg og mine to barn? Er det jeg og min samboer og mine to barn? Eller er det oss alle sammen – meg, min samboer mine barn og hans barn? Jeg vet ikke, jeg synes det hele er vanskelig. Jeg ønsker og føler at vi skal være en familie alle sammen, ikke en delt familie med besøk.

Hva er min familie? Jeg og deg? Mine og deg? Våre og oss?

Hva er min familie? Jeg og deg? Mine og deg? Våre og oss?

Før vi flyttet sammen hadde jeg alle intensjoner om at også hans barn skal føle seg hjemme hos oss. Ha sine ting hos oss på lik linje som mine barn. De har utvidet samvær, dvs. de er her noe mer enn annenhver helg. Mine intensjoner var gode, men hva gjør jeg da når det ene barnet så tydelig viser at det ikke trives? Ikke vil være en del av oss som familie.

Mange stemødre jeg har lest innlegg fra opp gjennom årene mener at barna bare er på besøk, det føler ikke jeg. Jeg vil at de skal se på vårt hjem som sitt andre hjem. At de også skal føle seg hjemme hos sin pappa slik som mine barn føler det hjemme. Utfordringene for oss som voksne på dette planet tok vi før vi flyttet sammen, vi lagde felles regler for alle ungene. Dette er regler som gjelder om de er der hele tiden eller bare deler av tiden.

Men, og det er et stort men! Mange samværsfedre sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke er sammen med sine barn hele tiden, og dette overkompenseres ofte med at de er slappe på regler når de først er sammen med ungene. Slik trodde jeg ikke min kjære var, men det viser seg at slik er han. Det er forferdelig å se at reglene vi satte brytes gang på gang på gang. Jeg får vondt på mine barns vegne som hele tiden skal følge våre felles regler, mens de ser at de andre slipper unna på mange måter som de aldri hadde fått gjort.

En sa: En hver foreldres er sine egne barns advokat. Det stemmer nok til dels, men samtidig så er man ingen god advokat om man ikke passer på at klienten følger reglene. For å oversette hva jeg mener. En hver foreldre skal lære barna sine å følge regler, forholde seg til andre mennesker og passe på at barna har trygge rammer.

For meg er det viktig at vi sammen tar beslutninger som gjelder i vårt hus. Det sier seg jo selv, det er vårt hus. Og i vårt hus er vi to voksne som skal være omsorgspersoner for alle barna i huset. Her er våre utfordringer størst.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.