Rar tittel? Ja kanskje det. Men jeg ser så altfor mange fedre som kommer inn under den kategorien. Mine barns far er en av dem. Han er minimalt sammen med barna, han har mindre enn det loven kaller for vanlig samvær. Og når han har ungene da skal det skje noe hele tiden. Hele tiden skal det skje ting som koster penger.
Sirkuspappa som bare koser seg med ungene
Og så klart – unger elsker å gå på tivoli, de elsker å gå på sirkus, kino, hoppeland, med mer. Men det er også en hverdag. Og hverdagen er det jeg som har. Når mitt ene barn sier: Jeg vil flytte til pappa, for der skjer det alltid noe morsomt så stikker det i et morshjerte. Men jeg vet også at en gang får jeg min lønn. Ikke i himmelen, men barna ser nok forskjellen en gang.
I hverdagen er det jeg som sitter sammen med dem og gjør lekser. Det er jeg som sliter sammen med dem de gangene de ikke klarer leksene og tårene flyter fritt.
Når storebror detter og slår seg stygt etter et fall er det jeg som trøster og sitter sammen med ham på legevakten. Det er jeg som må holde og trøste når han får dommen om at han må ha gips på i flere uker.
Når lillesøsters venninne har ertet henne på skolen og hun kommer gråtende hjem er det jeg som må trøste og fortelle om verdens grusomheter.
Det er jeg som lager mat, følger på treninger, har foreldresamtaler, går på foreldremøter, med mer.
Men samtidig så ser jeg på meg selv som verdens heldigste. Jeg har også gleden av å høre om alt det fine de opplever i hverdagen, de små øyeblikkene som gjør verden til et godt sted å være. Det er jeg som de fleste kvelder får lov til å legge dem, brette dyna godt rundt dem og lese bøker og synge nattasanger. Det er jeg som hver morgen får oppleve å vekke dem, kjenne den gode varmen fra dem der de har ligget under dyna i mange timer. Det er jeg som får oppleve gleden de viser når de klarer noe på trening de ikke har klart før.
Alt dette får ikke sirkuspappaen oppleve. Det er mest hans tap. Selv om barna har savnet ham i hverdagen tidligere så savner de ham ikke nå. Nå har de slått seg til ro med at pappa alltid er for opptatt til å ta del i hverdagen. Det er nemlig alltid unnskyldningen. Han jobber eller gjør noe annet. Har han satt seg ned for å tenke at jeg også må jobbe? Hva hadde han gjort om jeg plutselig skulle sagt: Nei jeg har ikke tid til å ha ungene mer enn annenhver helg, nå får du ta din del. Jeg tror ikke han hadde klart det. Han er ikke skapt for å ha omsorgen. Han er skapt til å være sirkuspappa uten ansvar.
NB: Jeg tviler ikke på at han ikke er glad i sine barn, han er bare mer glad i unnkarslivet og de gleder det byr på.
