Det er mange som klager over barnebidragsordningen, enten det er den som mottar eller den som betaler bidrag. I nyfamilier så kan det tenkes at den nye partneren også blander seg inn. Hva er så barnebidrag egentlig? Er det underholdning til bidragsmottaker eller underhold av barnet?
Sparegris eller griskhet?
Det finnes ekstremtilfeller der bidraget er så høyt at det dekker alle kostnader ved barnet og det som mer er. Men dette gjelder ikke i det fleste tilfeller. Men dette er det ikke mange av.
Jeg kjenner mange som både betaler og mottar bidrag. Selv tilhører jeg nok en ekstremsituasjon i min hverdag. Jeg mottar ikke bidrag fordi sirkuspappa har satt seg på skolebenken. En skolebenk han har sittet på før og aldri klart å gjennomføre. Og staten godtar – han må jo få en utdannelse stakkars. Selv om dette er fjerde gangen han prøver så får han fortsette. Dermed blir hele forsørgerbyrden lagt på meg. I fjor høst mottok jeg også et hyggelig brev fra NAV der de gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke lenger kunne motta forskuddsbidrag, jeg tjente for mye. For mye? For mye for hva? Skulle jo tro at jeg og ungene svømmer i penger. Men selv om staten mener at forkuddsbidraget skulle trekkes inn så slipper pappaen å betale et rødt øre. I tillegg kommer jo reiseutgifter. Og de har han vært så elskverdig å overlate til meg. For han har jo ikke penger stakkars. Lurer på om han spiser spikersuppe til middag hver dag! Alt for ungene!
Nei jeg skal ikke klage, både jeg og ungnene har klær og mat. Men det merkes når bidraget fra den andre forelderen uteblir. Det som skulle gitt ungene det lille ekstra. Nå blir det i stedet mer nei og mindre ting på ungene. De får ikke samme utstyr som naboen som har to foreldre. Det har jeg ikke råd til. Ikke tro det er snakk om store saker, men de små. Som at de ikke får vært med på alle de samme fritidsaktivitetene som sine klassekamerater. Mammas pengebok strekker ikke til. Og pappa sin er lukket med kjetting.
Min samboer betaler også et slags bidrag. Men de har løst det på en grei måte med privat avtale. Å som jeg er misunnelig. Der deler de på utgifter til alt som har med ungene å gjøre, mat og hus står hver og en for. Hadde alle klart å samarbeide slik som dem om det økonomiske hadde det ikke vært behov for bidrag fra staten.
Nok om oss og vår situasjon. Det er hele bidragstullet jeg er forbannet på. Bidraget som skal hjelpe til for at barn skal ha nogenlunde samme standard uansett om de bor sammen med begge eller bare den ene av forelderen. Og der den ene ikke er bidragsdyktig, ja da skulle staten trådd til. Men staten gjør ikke det. De tar bort de usle hundrelappene som kanskje hadde utgjort en stor forskjell for mange barn.
Selve grunntanken i bidragspolitikken slik den er i dag er jeg enig i. Begge foreldres inntekt skal legges til grunn og det må settes en nøktern standard for hva som er vanlig. Men hva når en forelder kan stikke unna og aldri betale noe? Er det rettferdig? Noe må gjøres med bidragspolitikken, men slik jeg har fortstått signalene fra våre politikere så er det ikke gode nyheter for noen.
Er det virkelig ingen som ser barna oppe i det hele??
